fare

Fra Wiktionary

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

fare m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. Noe som er farlig.
    Det er ikke vits å utsette seg selv for fare.

Etymologi[rediger]

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her.

Synonymer[rediger]

Beslektede termer[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein fare faren farar farane (nynorsk)
fare faren farer farene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Referanser[rediger]

Verb[rediger]

fare (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. reise, dra
  2. forflytte seg raskt
    Svalen fór forbi.
  3. vanligvis sammen med varsomt: gå fram

Etymologi[rediger]

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (uregelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv


å fare farer for har fart far farende fares (bokmål/riksmål)
å fare, fara fer fór har fare far, fare, fara farande farast (nynorsk)

Oversettelser[rediger]


Engelsk[rediger]

Substantiv[rediger]

fare (flertall: fares)

  1. billettpris
  2. passasjer

Uttale[rediger]

  • (RP) IPA: /fɛə(ɹ)/
  • (US) IPA: /fɛɚ/

Italiensk[rediger]

Verb[rediger]

fare (transitivt)

  1. å gjøre
  2. å lage
  3. å agere, handle
  4. å noen til å bli noe


Uttale[rediger]

  • IPA: [ˈfaː.re], /ˈfare/

Etymologi[rediger]

Fra latin facere, presens aktiv infinitiv av faciō.

Relaterte termer[rediger]

Grammatikk[rediger]

Mal:it-konj-ere

Anagrammer[rediger]