gong
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
gong m (nynorsk)
- tid da noko hender; tilfelle, høve
- Der song dei for første gongen
ved natt over Davids by
den evige himmelsongen
som alltid er ung og ny.– «Det lyser i stille grender», Jakob Sande
- Ho vart bestemor for åttande gong.
- Der song dei for første gongen
- gjentaking, oppattaking av samme storleik eller format
- Stova var to gonger så stor som kjøkkenet.
- porsjon
- Lat oss få ein gong til.
Andre former[rediger]
- gang (bokmål/riksmål)
Etymologi[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (substantiv hankjønn med valgfritt -er og -ene i flertall) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein gong | gongen | gonger | gongene | (nynorsk) |
| ein gong | gongen | gongar | gongane | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||