gong

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

gong m (nynorsk)

  1. tid da noko hender; tilfelle, høve
    • Der song dei for første gongen
      ved natt over Davids by
      den evige himmelsongen
      som alltid er ung og ny.
       
      – «Det lyser i stille grender», Jakob Sande
    Ho vart bestemor for åttande gong.
  2. gjentaking, oppattaking av samme storleik eller format
    Stova var to gonger så stor som kjøkkenet.
  3. porsjon
    Lat oss få ein gong til.

Andre former[rediger]

  • gang (bokmål/riksmål)

Etymologi[rediger]

Fra norrønt gangr

Grammatikk[rediger]

Bøyning (substantiv hankjønn med valgfritt -er og -ene i flertall)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein gong gongen gonger gongene (nynorsk)
ein gong gongen gongar gongane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

fall, tilfelle, instans

Oversettelser[rediger]