høy

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Adjektiv[rediger]

høy (bokmål/riksmål)

  1. langt fra jordens overflate
    Det er en kafé i toppetasjen til høyeste huset i byen.
  2. stor av vekst
    Han var høyest i klassen.
  3. med mye volum
    Naboen min spiller ofte høy musikk.
  4. (musikk) høyt på en toneskala

Andre former[rediger]

  • høg (bokmål/nynorsk)

Etymologi[rediger]

EB1911A-pict1.png Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her.

Synonymer[rediger]

(langt jordens overflate) langt, hevet
(stor av vekst) lang, høyvokst, stor
(høyt på toneskala) lys

Antonym[rediger]

  • lav (bokmål/riksmål)

(med lite volum) dempet
(lavt på toneskala) mørk, dyp

Grammatikk[rediger]

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
høy høy høyt høye høye (bokmål/riksmål)
Gradbøying (regelrett)
Positiv Komparativ Superlativ
høy høyere høyest (bokmål/riksmål)


Oversettelser[rediger]

Substantiv[rediger]

Commons Wikipedia på bokmål: høy og Wikipedia på nynorsk: høy – leksikonoppføringer

høy n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. tørket gress og andre engvekster, brukes til dyrefor

Uttale[rediger]

[høi]

Etymologi[rediger]

av norrønt hey, jf. tilsvarende dansk form , av gammeldansk

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
høy høyet høy høyene (bokmål/riksmål)
høy høyet høy høya (bokmål)
eit høy høyet høy høya (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]