helle
Hopp til navigering
Hopp til søk
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
helle m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
Etymologi[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei helle | hella | heller | hellene | (bokmål/nynorsk) |
| helle | hellen | heller | hellene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Verb[rediger]
helle (bokmål/riksmål/nynorsk)
- å skråne litt i en retning – oftest om noe man venter skulle være rett
- Badegulvet heller mot sluket.
- Hagegjerdet heller over mot naboen.
- å ha en mening som går mer i én retning enn en annen, men ikke så bastant at man ikke kan la seg overbevise
- Jeg heller mot å dra klokka 11, ikke 12, så vi er sikre på å komme fram i tide.
- å sette et kar i en sånn stilling at innholdet renner ut
- Bestemor helte saft fra muggen opp i glassene.
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett, med sammentrekning i preteritum og perfektum) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv |
|
| å helle | heller | helte | har helt | hell | hellende | helles | (bokmål/riksmål) |
| å helle | heller | helte | har helt | hell, helle | hellande | hellast | (nynorsk) |
Synonymer[rediger]
Oversettelser[rediger]
skråne litt i en retning